Tid for Oljefondet 2.0:
Et nytt fond, i klimaets tjeneste

Vi bør anse Oljefondet som «fulltegnet». Fremtidig superprofitt fra olje og gass bør settes i arbeid for klimaet, i et fond for klimatiltak i land som ikke klarer å nå Parismålene på egen hånd.

Foto: Tommy Ellingsen

Den siste tiden er det blitt trukket opp ulike fremtidsperspektiver for norsk petroleumsvirksomhet i lys av akselererende klimaendringer og internasjonale klimaavtaler. Ingen av disse er særlig lystige. Noen har til og med tatt til orde for å sette en sluttdato – i god tid før 2050.

Det er en dårlig idé av minst to grunner. Å frata en hel næring meningen med arbeidet gjennom et pennestrøk, er uansvarlig – vi vil fortsatt trenge kompetente og motiverte medarbeidere i mange år fremover for å drifte våre oljeinstallasjoner på en forsvarlig måte.

Dessuten fratas Norge en mulighet til å skape verdier som kan anvendes til energiomstilling i land som, i motsetning til oss, ikke har råd til å nå nullutslippsmålet i tide.

Det som derimot kan settes en sluttdato for, er Oljefondet. Eller mer nøyaktig, deler av innbetalingene til fondet.

Norge har høstet store inntekter fra petroleumsvirksomheten i 50 år – fondet er nå «fulltegnet» og skal forvaltes videre på den samme trygge og svært kompetente måten og i henhold til de samme krav til bærekraft og etikk som har gjort det til verdens beste pensjonsfond. Det vil sikre våre pensjoner og flere statsbudsjetter fremover, vi har tjent nok på oljen, nå skal vi omstille oss. Eller?

Norge har siden 1969 produsert nær 20 milliarder fat olje. Uavhengig av en sluttstrek for den norske petroleumsvirksomheten eller Oljefondet vil det, ifølge IEA, trengs anslagsvis 650 milliarder fat olje for å holde hjulene i gang frem til 2050 mens verden skal nå klimamålene. I samme perioden skal den globale årlige oljeproduksjonen reduseres med 75 prosent. (IEA 2021, NetZero by 2050).

Det er ikke irrelevant for klimaet hvordan inntektene knyttet til denne oljen blir anvendt.

Parisavtalen forplikter landene som kan nå utslippsmålene på egen hånd å bidra økonomisk og teknologisk til de land som ikke klarer det – det er indikert et årlig kapitalbehov på minst 100 milliarder dollar frem mot 2050.

Som blant annet Indias utspill i Glasgow viser, er denne delen av avtalen ikke fulgt opp selv om finanssektoren definitivt har kommet sterkere på banen i klimakampen gjennom etableringen av Glasgow Financial Alliance for Net Zero.

I dette perspektivet bør det etableres «Oljefondet 2.0». Et fond som, istedenfor Oljefondet, kan ta imot særskatten – superprofitten – fra den norske petroleumsvirksomheten og sette den i arbeid for klimaet.

Næringen bør fortsette å betale ordinær selskapsskatt og bidra til fellesskapet på lik linje med annen norsk virksomhet.

Oljefondet 2.0 bør ha mandat til å bidra med kapital – lån, risikokapital, støtte – som kan dra i gang klimatiltak i land som ikke har økonomisk løfteevne til å gjennomføre tilpasningene som Parisavtalen krever. Norfund har nylig fått et lignende oppdrag å forvalte ti milliarder kroner.

Andre organisasjonsmodeller kan tenkes, som Den europeiske investeringsbanken (EBRD), slik at likesinnede oljeprodusenter kan delta.

Fortsatt norsk olje- og gassproduksjon kan dermed bli en katalysator for den globale energiomstillingen. Dette gir mening for de som jobber nå og kommer til å måtte jobbe i fremtiden i vår oljenæring, istedenfor å gå på autopilot mot nedstenging.

Norge vil sette standarden for hvordan fremtidige petroleumsinntekter, som uomtvistelig kommer til å bli generert med eller uten Norge, skal brukes. Vi må skape et nytt perspektiv for en næring i solnedgang istedenfor å dømme den nord og ned.

Forslaget innebærer en skjerming av dagens oljefond mot endring av investeringsstrategi og nye, «gode» formål, samtidig som det åpnes et nytt fond som skal bygges opp gjennom øremerking av superprofitten fra fortsatt virksomhet og anvendes til klimatiltak i land som ikke klarer å nå Parismålene på egen hånd.

Vi øremerker dermed deler av våre fremtidige petroleumsinntekter for å kunne fortsette virksomheten hjemme under uendrede rammebetingelser og innenfor Norges vedtatte klimapolitikk. Det er en bevisst øremerking til fordel for verden – noe mindre til velferdsstaten, noe mer til verden – ut fra at vi har større muligheter til å klare energiomstillingen enn de fleste andre land og at verden vil trenge betydelige mengder petroleum frem mot 2050.

Statens handlingsrom reduseres noe. Det vil tvinge frem tilpasninger og omstilling, men vesentlig mindre enn i en situasjon hvor vi stenger virksomheten før tiden.

Den norske oljebransjen blir nok ikke grønnere av at deler av de fremtidige inntekter skal brukes til energiomstillingen i andre land. Det er et spørsmål som håndteres gjennom rammebetingelser som settes gjennom oljepolitikken – hvor skal det letes, hva er et fornuftig investeringsnivå, skal plattformene elektrifiseres og annet.

Vårt forslag tar derimot utgangspunkt i spørsmålet om hvordan superprofitten Norge vil tjene ved å fortsette å produsere olje og gass, skal anvendes til beste for verden, mens næringen fortsetter omstillingen mot 2050.